Hva gjør jeg galt?

Ett lite hjertesukk... eller ett ganske stort ett. Vet jeg har mye å glede meg over her i livet. Jeg har tak over hodet, gode treningsvenner, mat på bordet, to hunder som ser ut til å like meg. Jeg har bil som jeg kan kjøre.

Så hvorfor føler jeg meg så misslykka? Hvordan måler man suksees og egenverd. Det er nok for lett å samenlinge seg med andre. Se hva de har...man ser at de virker velykka. Eget hus, bil, hytte, råd til å kjøpe det de har lyst på. Ikke måtte spinke å spare i flere år får å kunne kjøpe det man ønsker seg. Vet det er langt fra sikkert at disse har det noe bedre en andre... men det jeg vet..er at de som for lov til å gjøre noe hvor de føler seg nyttig. De har det ganske ok.

Jeg vet at jeg har bedre tid en mange andre, ikke fordi jeg har valgt det selv. Har prøvd meg ute i arbeidslivet og går på nye smeller helle tiden. Jeg er en person som vil mere en det kropp og sjel greier å håndtere. Uten bikkjene ville jeg nok ikke sitti her akkurat nå. Nå skriver jeg meg litt bort.. Over til det jeg lurer litt på.

Jeg har prøvd å dra igang treningsgrupper, vet personlig hvor vansklig det er i komme inn i allerede eksisterende miljøer. Jeg er VELDIG klar over at det stort sett er tid, mangel av det så dann som gjør at jeg ofte trener aleine. Det som er verst er å ikke få noen som helst tilbake mld.

Akkurat nå føler jeg meg veldig verdiløs, at det ikke spiller noe rolle om jeg er på jorda eller ikke. Det ville ikke ha noen betydning om jeg ikke eksisterte. sukk. Har ikke noen planer om å forlate denne jorda før min tilmålte tid er over...

Tenk å kunne ha ett liv uten så mye angst. Angst gjør at en i perioder ganske ufunksjonell.

Jeg er veldig glad for å få sms med sp om jeg vil være med å trene hund...folk som vil ha meg med.. og jeg ønsker ofte å være med men angsten gjør at jeg ikke greier å være med bestandig. Til dere som sender meg sms, spørsmål om jeg vil være med å trene. IKKE slutt med det, fortsett, de dagene ikke angsten styrer alt så blir jeg mere en gjerne med. De sms betyr enormt mye for meg.

Så til mine venner, også mine nye trenings venner... jeg ønsker å bli kjent med dere, finne på noe sammen med dere...men jeg tørr ikke spørre... Å få ett nei er mere en jeg takler akkurat nå. Jeg går faktisk ganske mange timer å lurer på hvordan jeg skal spørre om det er greit at jeg tar meg en tur... eller kanskje gå på kino... Eller bare treffes for å slå av en prat. Ta en lunsj eller ja chatte på msn...og selv etter de timene er det sjelden jeg greier å sende sms alikevel.

Jeg vet dere har livene deres fult opp med bikkjer, unger , samboere, jobb. Jeg vet at det ikke altid passer å få besøk, eller be folk komme.

Noe må jeg gjøre feil...for jeg har inn trykk av at folk rundt meg har masse venner som de gjøre mye sammen med. Hva er det jeg gjør galt? Jeg prøver å ta kontakt, jeg prøver å holde meg unna slik at jeg ikke maser å klenger. Merker at det ender med at jeg trekker meg mere og mere unna folk.

Prøver å ta meg selv i nakken, overstyre angsten å komme meg ut... tørre å ta kontakt...

Etter på skal jeg trene..vet at det kommer EN i dag.. Mulig andre ville gitt opp for lengesiden... Jeg har vurdert å gi opp... men noe sier meg at KANSKJE det kommer flere i dag. Kanskje...