Dette er siden vår...

Og her vil dere kunne lese litt om hva som skjer i livene mitt. Vel ikke bare våre liv, men livene til de rundt oss også. Venner og bekjente.. å kanskje noen ukjente. Man vet jo aldri hvem man møter på sin vei. Hvis du har lyst til å komentere innlegg i bloggen så er det lov.
Vi har en gjestebok også, og vi blir veldig glade hvis du skriver en liten hilsen i den.



lørdag 28. august 2010

Diagnose.

Kan det være greit å få. Det gir en noe å ta taki. Jeg kjenner mange som sliter med det ene eller det andre..noen sliter faktisk med begge deler. Og noen av dem som sliter med det ene eller andre eller begge deler, er uten diganose på hva de sliter med. Det er det forskjellige grunner til. Og jeg skal ikke gå inn på deres grunner her. Mere hva jeg selv føler.

Jeg skrev i ett innlegg at jeg har starta med behandlinger igjen. Hva slags behandlinger er ikke så viktig. Det viktige er at man har start med dem.

Jeg har ofte lurt på hvorfor ting blir som de blir. Føler at jeg gjør det alt for at ting skal bli bedere men føler veldig ofte at det ender med noe verre. Og enkelte ting greier jeg helt enkelt ikke å løse. Nå vet jeg at det er ikke altid ting lar seg løse...sånn er det bare.

For noen så kan sikkert en diagnose være vondt å få, det kommer nok helt annpå hva man sliter med, enten det er det ene eller det andre. Kan nok tenke meg at det å få en diagnose som går på at man har en veldig alvorlig sykdom ikke er noe særlig godt. Og man ønsker kanskje å være den diganosen foruten.

Men...det er altid ett men...da har man iallefall et utgangs punkt og man kan legge en slags slagplan på hvordan gå videre. Uten en diagnose så blir man gående å leite og kanskje leite på feil steder.

Jeg har fått en diganose...en som er ett slags samlings ord for flere ting. Hva det er spesefikt legger jeg ikke ut her... Men lettelsen når jeg fikk ett navn på det jeg sleit med var ganske deilig. Det kom ikke noe enkelt svar på hvordan løse det jeg sliter med, men jeg har noe å forholde meg til. Og jeg kan si til de som må vite hva jeg sliter med. Det har ett navn og er ikke bare noe difuse ting som svever. Det var litt godt å ha en bås å kunne legge ting i..slik at det ble enklere å jobbe med det man slet med. Kunne skille hva som bare var "tull" og som var reelt i forhold til diagnosen jeg fikk.

Jeg er en faiter på godt og vondt...og jeg er sta som ett par hundre esler. I går var jeg til behandling og jeg fortalte at det er ett sted jeg ikke kommer videre. Jeg jobber og sliter med å komme meg videre men det bare stopper opp.

Det å da få vite at det at man ikke kommer videre er typisk for den diagnosen jeg har fått..få vite at det ikke har noe med styrke å gjøre..det var faktisk noe jeg ikke kunne gjøre noe med på egenhånd...uansett å mye jeg kjemper, var ganske deilig. For da kan jeg bruke de kreftene som har blitt brukt på det omerådet, flyttes til ett annet. Og så til slutt, når man vet litt mere kunne finne en annen måte å komme seg videre på. Det er faktisk for meg ganske befriende. Jeg fikk vite hvorfor jeg på enkelte plan ikke kommer meg frem over.

Det finnes ikke noe enkelt svar på hvordan jeg skal greie å komme meg vidre med det jeg sliter med...men jeg veit at jeg må starte ett helt annet sted :) Og det for ta den tiden det tar :)

Ble ett litt dypt innlegg denne gangen, kanskje det kommer av været som har hvert de siste dagene..eller at det har hvert litt tunge dager i det siste vites ikke.

Uansett..ha en fin fin helg :) enten du har en diagnose eller ikke :P

onsdag 18. august 2010

Besøk hos vetrinæren.

Da er det unna gjordt. Noe jeg har grua meg til ganske lenge. De som kjenner litt til meg og hundene jeg har eid, veit at jeg har eid syke hunder. Og med det liggende i rygg margen, så har jeg gått å venta på at HD til lex skulle vise sine spor.

Det er ett tve egga sverd for meg å ta de bilden av lex sine hofter. Det å få bekrefta at noe er galt, eller få se at ting ikke er så ille om frykta. Så jeg brå bestemte meg for å bare dra og ta bildene av lex sine hofter. Få det unna gjordt.

Hjertet i halsen, lex som på sin måte forteller at han er på vetrinær kontoret...det gjør han ved å "prate" lage masse pipelyder og faktisk nesten ule. Dyre pleierne trenger ikke akkurat si at vi er kommet. Vetrinærene hører det veldig godt!

Jeg er ganske sær hvilken vetrinær som får komme i nærheten av min hund. Harald small er en av de få. Og vel vitende om at han var på dyreklinikken og dyre pleierne veit at bare han får se på lex, var det vår tur.

Lex er veldig opptatt av det som skjer rundt han, så det å dope lex er ikke helt enkelt. Han får det han skal ha, men pga adrenalin ol så er han ikke helt borte. Men så lenge jeg er der så er han rolig å slapper av. Og det å løfte en slapp rottis...det er ikke veeldig enkelt. Vi fikk han på bordet. (før han ble dopa tok han sats og hoppa opp på rønken bordet. Og det er ca 1 m høyt. ikke noe problem for kenguruen min) Vi fikk tatt bildene og de ble fremkaldt.

De minuttene før bildene vistes på skjermen var tøffe...og når de endelig kom frem kjente jeg ikke igjen hoftene til lex fra forgje gang vi tok bilde. De lå denne gangen godt inne i skåla, og det var ikke noe tegn til sekundere endringer på selve kulen på hofte beinet. Den ene hofta lå vel ca 1 cm lengre ut en den andre.

"dette ser bra ut" sier Harald...han forstørrer bildene og ser på hofteledene..og hoftekulen. Den nedre delen av hoftekulen, den som er festa til hoftebeinet...der er du at det er litt markeringer. Jeg kjenner klumpen i halsen..når vil jeg merke noe til det? Ser på Harald og jeg tror han skjønner at jeg er spendt for jeg trenger ikke si ordene når vil jeg merke noe til dette. Han sier etter å ha tenkt seg godt om.." du vil nok merke det på hunden etter hvert...sån rundt 10 års alder...og det er vel gjenomsnitts alderen til en rottweiler"

Da kjente jeg klumpen i halsen....og det var en goood klump i halsen. Jeg smiler og sier at det var gode nyheter. Vetrinæren ber meg fortsette med det jeg gjør med lex. Og nok en gang beskjed om ikke trekking og kløv, eller masse herjing. Det siste pga led båndene til rottisen. De har en tendens til å bli sprø etter hvert som hunden blir eldere. Ingen fare..lex har ikke fått lov til å herje mye etter at jeg så hvor langt ut hofte beina var i forhold til hofte skålene.

Jeg har hvert og er overbekyttende når det gjelder lex og aktiviteter han får være med på. Og det har vist seg å ikke være så dumt. I år så skal det bygges opp ett bedre muskel grunnlag en jeg fikk gjordt i fjor. Alt skal skje rolig og gradvis :)

Vetrinæren skrøyt også over hvor fin lex var...bra med muskler, ikke feit og han smiler å ser på meg og sier..du ville nok fått høre at han var for tynn hadde du stilt ham ut. Jeg har fått høre det sa jeg da og smilte tilbake. Og sa til Harald at jeg har en hund med HD og det skal ikke ett gram fett mer en han trenger. Noe jeg fikk støtte får fra vetrinæren på :)

Lex har fortsatt D hofter, selv om hoftene så ut som b/c hofter og dette fordi han har sekundere endrigner på hoftene. Harald var også inne på det med avlsening, for jeg sa at forgje gang hadde han D hofter og nå lå de jo godt inne i skålene. Vetrinæren sier at det er ritktig og lex har fortsatt d hofter fordi det er endringer i leddet. Samma for meg. Lex er en like bra hund for meg uansett. Det viktigste for meg er at det ikke var store forkalkninger der. Og at det med denne farten vil ta laaaaaaaaaaaaaaaaaaaang tid før han kjenner noe til hd sin :):):):)

På vei til vetrinæren fortalt bilen min meg at det var noe galt med den. For det kom en seriøs skrape lyd...sånn metall mot metall lyd fra venstre forhjul. Og det var ikke noe samenheng i lydene. Det kom når jeg svingte..så plutselig når jeg bremsa...så plutselig på rett strekke uten dump..så med dump...så stille en langs stund både i sving og dump og under bremsing for så å lage lyd igjen.

Det står igjen 3000 på lånet til bilen...og det er vel slik det er med biler...de holder akkurat så lenge du har lån på den..så sier den takk for seg.

På torsdag så skal bilen min få sin diagnose...kan jo bli spennede å se om det blir å pansjonere forden og ta beina fatt...eller om den greier seg litt til uten at det koster for mye.....det finner jeg ut av på torsdag.

Ha en fin fin dag :)

søndag 15. august 2010

Styrke.

Og da tenker jeg ikke på fysisk styrke, men mental styrke. Har sett litt på tv i det siste, sett på forskjellige dokumentarer på tv. En var om en mor som fikk ett sterkt hendikapet barn fordi legen som tok i mot barnet gjorde noe feil under fødselen. En annen dokumentar tok for seg en som levde med en kone med alzheimer. Har sett programmer om folk som lever med kreft. Og det som slår meg er den styrken disse menneskene viser. De møter dagene med oppbretta armer og klar for det dagen koster av dem. Klart de har dager med nedturer og tunge stunder. Men de velger å reise seg opp igjen og gå på videre. De imponerer meg veldig.

Det jeg også har lagt merke til er at de selv ikke ser på seg selv som sterke men, de bare lever det livet som ble gitt dem. Og går ting på tverke..vel, da prøver de på nytt igjen.

Jeg har observert mennesker rundt meg og prøvd å se om jeg kan finne noen som er svake. Kan ikke si at jeg kommer på noen... For meg er mennesker som er sterke de som tørr å gjøre noe med situasjonen de er i. En situasjon de ikke er fornøyd med..de prøver å gjøre noe med den. Enten at de endrer ting, eller at de velger å se på livet med ett positivt fortegn. Og alle som har opplevd litt her i livet vet at det er ikke altid like enkelt å se det prositive i det negative. Når man har mottatt det meste av byrder livet kan gi, kreves det mye å se det positive i situasjone man er i. Det er også en slags styrke.

Tenker da på damen som fikk et sterkt hansikappet barn, hu sov max 4 t hver natt. Det var ekstremt mye ekstra jobb og mange turer til sykehus. Mannen og faren til barnet forsvant, han var fortsatt med i sønnens liv men bodde ikke sammen med sin sønn og sin "kone". Damen sa at sønnen var en gave og hu var utrolig glad for hver time hu fikk med sinn sønn. Han var en gave til henne og beriket hennes liv en hele masse. Da er man sterk og velger å se det som er bra i en situasjon.

Samme med han som hadde en kone med alzheimer...han så sin kone forsvinne mer og mer foran sine egne øyne etter som tiden gikk. Han valgte også å nyte de gode periodene til sin kone. Se det som var å se av positivitet. Da er du i mine øyne ganske sterk.

Det er ikke bare disse som er sterke mennesker.. De er sterke de menneskene som hverdag må presse grenser, så må greie ting på egenhånd. Ikke minst de som sliter med sykdom selv. Det å flytte grenser...egne grenser. Om det er angst eller andre ting. Hvis du greier å gjøre noe med situasjonen du er i..uansett hvor lang tid det tar og hvor kort eller langt det steget er...så er du sterk. Glem aldri det!

Ønsker dere alle en fin uke...sliter du med noe...alt starter med det første skrittet..om det bare er en mm av gangen så er du på vei frem over! Og trenger du en pust i bakken er det også lov! Er sikker på at det er ganske mange der ute som daglig vinner noen små eller store seire over ting de gjør her i livet.

Vær stolt av det du har greid..gi deg selv en klapp på skuldern og fortsett videre på din ferd her i livet :)

tirsdag 10. august 2010

Endelig.

Og det som er endelig er at jeg er blitt flinkere til å høre på magefølesen min og koble ut støy som ikke har noe med det som passer med stemmen og det maganfølesen min sier. For er det noe det er mye av når man trener hund så er det støy. Og det er mye unødvendig støy. Skal innrømme at jeg til tider lar meg distrahere av støyen og er med på det selv.

Hvis dere lurer på hva jeg mener med støy så er det bare å komme seg inn i ett miljø hvor man driver med trening av noe slag og det er prat om resultater osv. Veit det finnes overalt, og før lot jeg meg distrahere. Nå gir jeg fulstendig F. Jeg orker ikke, det stjeler så mye krefter fra det jeg bør ha fokus på og jobbe med. Jeg kan bare feie for min egen dør. Og det driver jeg med nå. Og det er ufattelig deilig å være der igjen.

Ser ut som planene mine for å få til fellesdekke med lex er det rette. Det kommer til å ta tid, det er ikke de store endringene fra gang til gang men det er endringer som går i riktig rettning. Og veien jeg går er ikke ett tips men flere som det er på spor treningene. Hører på tipsene...peller ut det jeg føler passer til Lex og meg. Og setter planen ut i livet. Har også justert litt på mine måt. for jeg ser at det er ganske mye jeg skal ha inn får å nå hovedmålet mitt. Og jeg veit ikke om jeg har den tiden. Det kommer helt an på HD til lex. Skal ta noen bilder av ham denne høsten så får vi ser hva de sier. Jeg skal ha ham opp i kl 3, og det vil jeg greier forutsatt at helsa holder og ikke for mange uforutsette ting skjer. Sattser på å få lex opp i eliten..håper bare vi har den tiden jeg trenger. Og det er det bare tiden som vil vise.

Jeg er ikke deppa over at jeg må justere målene mine, jeg synes det er deilig å ha satt noen detaljerte mål, se for meg hver eneste øvelse som ligger foran oss..og sist men ikke minst. Gleder meg til å prøve å feile :) For meg er det livet...surre litt for meg selv, teste ut litt forsiktig på hvordan løse det man sliter med. La hjernen få lov til å jobbe sammen med magan og hjertet. Da trives jeg. Trives best med å surre litt for meg selv...surre med ting på steder jeg slapper av, har skuldra senka. Merker at tryggheten og sikkerheten på ett par steder er på vei tilbake. :)

Jeg kan ikke gjøre ting i andres tempo, det er det svært få som kan. Lex foteller meg at vi er på rett vei. Merker det på måten han er på.

Verden ligger for lex og meg sine føtter.....og den skal vi erobre på vår måte :)

Ha en fin uke....:) Her blir det masse å gjøre..bjerke, og litt andre ting :)

fredag 6. august 2010

Tilbake til hverdagen...

I allefall sånn nesten. Jeg har starta med behandlinger igjen, er vel ikke så lenge til det blir fast lp trening igjen også :) Er alikevel ikke helt hverdag ennå...er fortsatt flere dager med gjøre hva jeg vill en dager med gjøre det jeg må. Og det nyter man så lenge man kan.

For noe dager siden var jeg en tur ut sammen med skattejegern. Vi er venner og jeg fant ut at vi begge har hobbier som vi bruker masse tid på...på hvert vårt sted. Og det er ikke så ofte det passer for begge to å bare møtes å slå av en prat. Så vi slo oss sammen. Skattejegern leita etter skatter med sin detektor og jeg trente lp med min detektor. Vi hadde koslige samtaler også. Vi gjorde ikke noe avtale om når neste to forskjellige hobbier gjøres på samme tid og samme sted skulle gjentas..men det finner man ett enkelt svar på ved å sende en sms og spør man skal søke litt.

Jeg har allerede lagt plan for neste kombinasjons tur, veit ikke helt hvor i den vil foregå. Men det er fordelen med å ha hund, man kan trene det meste overalt. I allefall spor og lp øvelser. Og det stedet vi var var kjempe fint. Har funnet ett sted jeg kan trene og som det sjelden er så mye folk på hverdagene. Ser ikke bort i fra at det blir flere turer dit :)

Det har ikke blitt så mye spor trening i det siste..har hvert litt syk og i går var det besøk av fam som stod på planen. Men jeg skal ut å trene på søndag...teste ut det ene tipset jeg fikk. Prøvde det ut forgje torsdag...da det bøtta ned....men vi prøvde nå å gå spor alikevel. Og man kan trygt si at lex mista sporet og leita febrilsk etter det igjen. Denne gangen så skal jeg gjøre det på en litt annen måte. Ikke så veldig anderledes men litt ;)

Nå skal jeg finne meg noe fredags godis og kose meg :)

Ha en super fin helg :)

tirsdag 3. august 2010

Knertebo cupen del 2.

Her har det godt litt over stokk og stein de siste dagene. Derfor har det tatt litt tid før jeg nå endelig kan sette meg ned å skrive litt i bloggen min igjen. På fredag og lørdag hadde vi lag konkuranser og på bilde under så var oppgaven å blåse opp balonger og pakke dem inn. Det var staffer hvor man skulle forsere noen bildekk som lå på bakken og andre skulle krype mellom beina til folk som stod på rekke og rad. Holdt på å gå på trynet et del ganger...var noen som gjorde seg litt mere breiskuldra en de var... Men artig var det lell. Bilde under er av meg som pakker inn ballongene. På lørdagen var det festmiddag med masse morro. Det var div permie utdelinger og det var minne stund over de knerteboerne som ikke er med oss lengre. De var også utdeling av noe som heter den gyldne knerteboer...vi var 7 stk totalt som fikk den gyldne knarteboer medaljen. Vi fikk den fordi vi har oppnådd noe med hundene, jeg opprykk til kl 2, og vi er ative med hundene våre. Vi spiste masse god mat, koste oss med kaker og masse morro utover de sene natte timer :) Under er bilde av den gyldne knerteboer medaljen.

Søndagen starte litt senere en de andre dagene. Vi starta kl 11 med bruks lydighet. Lex og jeg var begge slitne og det kunne man se...det var ikke samme konsentrasjone som det pleier. De karakterene vi ikke fikk 0 på, lå på en bra 7 og opp. Kjempe fornøyd menm utholdenheten til lex, og på budføringa så måtte han snuse litt på vei ut og på vei inn. Vi fikk nå en 5, og bsetått. Fikk totalt 159 p. Og det synes jeg ikke er så verst til å være første gang vi prøver oss i bruks og har ett så tett program :) Jeg viste at det var andre som hadde gjordt det mye bedre en meg både på spor delen og lydighets delen. Regna med at jeg havna på en 5 plass. Vi var 6 stk totalt i kl d. Jeg tenkte i mitt stille sinn at den pokalen jeg sa jeg skulle ha neste knertebo cup, denne cupen, fikk jeg prøve å ta neste år i stede. 6 plassen ble ropt opp...ikke meg. Jeg gjør meg klar til å gå opp å få 5 plassen...neida..så bra da får jeg 4 plassen tenkte jeg...nope ikke det heller....da kjente jeg pulsen øke....og der roper de opp navnet mitt....3 plass og pokal!!! Jeg hadde greid det!! Du kan tro jeg jubla, hoppa og spratt som en kenguru med ekstra fjer i rompa....jeg hadde greid å ta en pokal....så utrolig deilig. Så når premie utdeling var over var det på tide å si hade til de som også hadde hvert med på cupen. det ble sagt hadde og til vi ses igjen.


På vi hjem holja regnet ned...jeg sliten i hode og en lex som var minst like sliten satt nesa og bilen i rettning hjem. Ikke bare fylt opp av inntrykk og en hel haug med råd og tips...men også bilen full at premier og pokaler...:) Man kan ikke være annet en kjempe fornøyd med det. Så vår vi se hva vi starter i på knertebo cupen 2012. Kanskje vi da er i eliten i lydighet? Og satser på c i bruks. Det er det bare fremtiden som veit :)


Ett bide av pokalene og sløyfa vi hadde med oss i bagasjen hjem. Vi fikk også med oss tre apport, spor line, leke massevis av godbiter...har bilde av det også. Får legge det inn neste gang.


Ha en fin fin tirsdags kveld :)