Tiden går...

Jeg logget meg på, og oppdager at en av de jeg chatter med har mange lei seg fjes bak nikket sitt... Får vite hvorfor.

Av respekt for vedkommende skiver jeg ikke navn...jeg kan skrive inn navn hvis den dette gjelder god kjenner det.

Det er en trist merke dag...det er ett år siden man mistet en kjær...og vedkommende har skrevet ett dikt om sin kjære.... Ett utrolig fint dikt...

Det jeg synes var så fint å lese er at det er glede over nytt liv... at det kommer noe godt ut av det som er blitt borte. Det gjør litt godt oppi det hele.

Vet veldig godt hvordan denne har det..det vet alle som har mista noen som er en del av en selv. Det tar tid.. tid å venne seg til tomrommet...tid til å huske gode minner uten at savnet overvelder en... Det tar tid.

Jeg kjenner tårene brenne bak øyelokka...og min kjære reiste sin vei for 11 årsiden... Forskjellen er at følesene demper seg etter hvert som tiden går.. Man greier å tenke på det fine man hadde uten å føle at alt revner. Ja jeg savner min pettinas lex... altid. Men når tårene kommer nå så er det god tårer, tårer av takknemlighet over at jeg fikk lov til å bli kjent med ham... og at min kjærlighet til han aldri vil dø...og aldri blir mindre.

Det er dikt og merke dager som får en til å ta en viktig stopp i hverdagen. Huske det man har hatt..og være glad for det man har hatt sammen.

Send en liten takknemlig tanke til de du er glad i og som betyr mye for deg...si det gjerne til dem...om det er menneske eller dyr. Man vet ikke hvor lenge man har dem rundt seg....

Så, til alle mine venner..gla jeg har dere..livet mitt ville hvert veldig tomt uten dere. Veldig tomt.

Ta var på hverandre. Klem og voff fra oss.