Dette er siden vår...

Og her vil dere kunne lese litt om hva som skjer i livene mitt. Vel ikke bare våre liv, men livene til de rundt oss også. Venner og bekjente.. å kanskje noen ukjente. Man vet jo aldri hvem man møter på sin vei. Hvis du har lyst til å komentere innlegg i bloggen så er det lov.
Vi har en gjestebok også, og vi blir veldig glade hvis du skriver en liten hilsen i den.



lørdag 14. juni 2008

Jaaaaa...de løsner..

Jeg har en stund nå hvert litt bekymra for tenna til lex...det at valpetennene ikke vil flytte ut..de har hvert strie hus okupanter. Jeg har det siste døgent vært på alle hjørne tennene. Får de nye er på god vei. Jeg har massert så lenge lex har latt meg få lov. Når han ikke er noe glad i at man driver med tenna så behøver man ikke å holde på en halvtime. (selv om man har lyst)

Det hender jeg får noen lure ideer..jeg tenkte at det må da finnes noe som de forbaska valpetenna kan henge seg fast i..uten at de nye tenna flytter seg...trå knutene gangern på..og caro har en tendens til å røske til. Så jeg fant ut at noe som er grovt, som små tenner kan henge seg fast i..... På tide å sjekke hva man har liggende som hundene kan ødelegge.

Jeg fant en sånn liten strie pose i boden min...lot caro og lex leke med dem. For når caro da prøver å røske til så spjerer det, men ikke så fort som den ene leke filla de har ..og den er ikke så hard som knutene....Og i dag ramla den ene hjørne tanna ut..to av de andre beveger seg nå... den tredje sitter foreløpig..men det skal vi får gjordt noe med..he he he he he he.

Utrolig hva en liten striepose og dra kamp med "store bror" kan utrette. Jeg må si jeg er letta, håper alle hjørne tennene er ute i løpet av tirsdag.... tror å håper at de to som beveger seg..den ene ser du at har en rød kant rundt..den andre bare beveger deg foreløpig. At de er ute i løpet av morgen dagen.

En ting til...er utrolig glad i gutta mine. Uten dem ville livet mitt blitt tomt og stille. Det å se den tilliten de to dyra har til meg..lex som lar meg få rugge på tenna tiltross for at han ikke synes det er noe gøy. Sitter helt rolig når jeg ber han om det. Lar meg bevege på tenner i en munn hvor det meste nå er ømt og sårt. Er det rart man blir glad i dem? Caro, når han skader seg, lar meg behandle han selv om det gjør så vondt at han automatisk snur seg for å bite..men tar seg i det. (ps caro er IKKE skada nå, han skada poten sin stygt i nov ifjor) Øynene som ser forventnings fult opp på meg..."hva skal vi gjøre nå da fatter?"

Håper jeg får beholde begge to leeeenge. De er livet mitt.

Ha en fin lørdagskveld.

Ingen kommentarer: