SORG
Jeg stryker over din sorte pels, men halen din slår ikke lenger....
Øyelokkene dine er lukket igjen over øyne som ikke ser.
Ditt gyldne hjert har sluttet å slå, aldri mere løpe, hoppe, gå.
Jeg legger mitt hode ned mot ditt og tårene drypper som blod.
Aldri mere oss to.
Som en isende kulde inni meg kjenner jeg noe dø med deg.
Jeg må reise meg sier jeg og går mot en dør, der ute går livet som før.
Jeg snur meg, du ligger der liv løs og stille, du kan ikke komme selv om du ville.
Skriket vil ut men jeg lukker min munn...hvem var det som sa "bare en hund?"
Forfatter ukjent... men dette tilegner jeg de hundene jeg har kjent og eid gjenom livet...dere vil aldri bli glemt.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar