Forandring Fryder?

Kan jo tenkes at det gjør det, men jeg vet ikke om all forandring fryder...?

Noe gjør det helt klart....som for eksempel at man nå ser mere fordelen av å trene hunder på en positiv måte..at det skal være lyst betont.

Jeg fikk som skrevet i om meg, min første hund i 1994, før den tid gikk jeg masse turer med naboens hunder. Husker godt en sherfer tispe som het Zita...hu var en omplasseringshund som bodde hos noen som la ned masse tid og krefter på henne. Hu var en av få tisper jeg satte stor pris på, må være shefertispa vi eide sala som var den andre tispa jeg kom godt overens med.

Tilbake til Zita, hu fikk fram en omsorg og ro, trygghet som hu igjen fikk god nytte av, for hu var usikker på miljø, men når hu gikk sammen med meg så "gadd" hu ikke å bry seg om det. Hu viste at jeg fiksa det hu ikke synes var noe ok. Ingen hadde fortalt meg hvordan jeg skulle trene henne. Det kom mer eller mindre automatisk. Zita viste tydlig ovenfor de andre at jeg var hennes venn og ikke resten av familiens. Hu viste det ved å klype fam medlemmer som kom i nærheten av meg. Vet ikke hvor bra dette var, men større komplemang skal man lete lenge etter.

Zita ble eldre, fikk livmor betenelse, ble opperert men mista kontroll på bakbeina...hu fikk slipe etter at de fant ut at de ikke kunne gjøre noe for å hjelpe henne. De som eide henne kom hjem til meg så jeg fikk sagt hade...

Så fikk jeg min egen hund, det også en shefer da vi hadde hatt shefer i fam før. Og dette var en hannhund som det var ganske mye drifter i. Og jeg fikk beskjeed om å gjøre slik og sånn...hunden skal sitte fordi du sier det....den skal dekke fordi du sier det...og gjør den ikke det, er det verst for den!!

Husker jeg sleit med å tenke hund på den måten, og det hjalp lite å komme til en klubb som sørga for at forsvaret til min hund vokste flere meter over huet mitt og en del andres. Den fikk "juling " av instruktørene der vi trente på vær JÆVLA trening. Og en instruktør som kom rettut fra forsvareshundeskole sa at jeg skulle ta med meg hunden inn i skogen å slå ham til han lå stille. På vei hjem fra den treninga satt jeg å gråt i bilen. Jeg hadde prøvd mere en EN gang å fortelle instruktørene at knurret lex kom med var happy knurr...og at han var usikker. Jeg fikk beskjed om å holde kjeft, var jeg ikke førstagangs hunde eier kanskje. Jeg hadde ikke peiling på dette. De kjente min hund bedre en meg. (jeg har slite lenge med de stemmene og spøkelsene de sørga for å for altid plassere i mitt hode)

Så skulle jeg trene sammen med oppdretter som ikke trodde sine egen øyne...både bikkja og jeg hang med hodet...og jeg kan love deg at den hundeklubben de hadde bedt meg trene sammen med fikk så øra flagra.

Jeg har altid og kommer vel alltid til å drømme om det ønska å jobbe med tjeneste hund, til tross for at det er en fare for at jeg hadde utsatt meg selv for skade fordi "slasken" gjorde hunden min noe vondt. Så når jeg da endelig kom inn i vekter bransjen, som skulle være en mellom stasjon før jeg ble toller, var jeg kjempe glad, nå skulle jeg få trent, halvbroren til min hund var polititjenste hund.

Man kan godt si at jeg gikk fra asken til ilden..og den siste spikern i kista med problemene og mangelen på tillit som hadde lagd en dyp revne mellom min hund og meg, ble ubenhørlig anket ned. For der møtte vi en som praktiserte pigg og strøm. Mer vil jeg ikke skrive om det en at jeg kommer ALDRI til å trene hund på den måten. Så mye jævelig der, de kunne jo ikke lese hundene i det hele tatt. Og desverre så er de "hjelpemidlene" fortsatt i bruk i visse miljøer som trener hund. Min hund og jeg hadde det ikke bra sammen lenger så løsningen ble omplassering og han som overtok, han passe kjempe bra sammen med min hund, for drøye 6 mnd etter at han overtoken så var min første hund godkjent polititjenestehund. Det var en god trøst oppi det hele. For all selvtillit og tro på at jeg kunne få til noe forsvant med den hunden...

Så kom min neste shefer, med mangel på mot, og en ny trener...en som tenkte hund litt mere som meg. Konsekvente regler, en hund som trives med det den gjør utfører "jobben" med glede. Han hjalp meg med ganske mye, og hadde enkle regler. Og at man skal samarbeide..ikke krige. Hunden skal vite hva du ønsker av den, og den skal ha klare rammer for hva en eier ønsker. Han var/er ett dyktig hundemenseke, for han greide å lese hund og eier som 1... han skjønte at selv om eiern er en og hunden er en, så skal de faktisk greie å jobbe sammen, lykkes i det de gjør.

Han nevnte en viktig ting i kompendie jeg fant blandt noen støvete ringpermer...

"vi skal være varsomme med å mennesklig gjøre hunden"

Man kan vel si at ikke alle husker det av de som driver med hund, og jeg sier ikke at men ikke skal elske hundene sine, tro meg, jeg elsker mine, men jeg glemmer ALDRI at de er nettopp det..hunder

Han skrev veldig mya annet bra også, bla at en hund skjønner ikke at den gjør noe galt når den blir løfta opp, eller kasta ned på rygg og blir fortalt i det vide og brede hvor teit og idiotisk dum den er som ikke hører osv. Han skrev at før en hund straffes for noe så må den vite hva den straffes for. (vi er nokk mange som gjør feil akkurat der)

Vil si at han var den første "snillisten" på den tiden, i dag vil jeg si at han er en av de som er midt på treet. Ikke for hard å streng, ikke for oversealt hunden gjør så går det nok bra skal du se...gjør ikke noe at den biter i stykker gensern din i mens. (er satt på spissen for å vise motsettningene)


Skriver ikke dette for å starte en diskusjon...og jeg støtter på ingen måte måten man trente hund på i 1994...men jeg liker heller ikke at det er for mange som ser på hunden som ett menneske og tillegger den menesklige egenskaper. Folk gjør som de selv vil uansett, om det er å misshandle hunden i den tro at dette er måten å vise lederskap på, eller lar hunden knurre, klype fordi den er jo så søt og hunden må jo få lov til å si fra at den er sint. Uansett hva jeg eller andre prøver å si til dem.

Jeg har mine menigner om hvorfor vi har så "mange" problem hunder, og andre har sine. Det jeg veit, er at jeg fra nå av skal være tro mot det hundeholdet jeg har tro på. Be om hjelp helt klart, for det er ikke alt man greier å se selv, men jeg skal ikke ut på ville veier igjen. Og er det noen der ute som tror at de skal få endret mitt syn på saker å ting...glem det. Jeg har gjordt ett tonn med erfaringer og ramler altid tilbake til det stedet jeg er nå...

At jeg endre måter å finne nøkelen som får hunden til å fungere, det er noe som hører med for det finnes ikke en hund der ute som er helt lik en annen. Og det er min plikt å finne den nøkelen, og det på en måte som gjør at hunden har lyst til å gjøre det jeg har lyst til. Og finner jeg det ikke, neivel, da får jeg ta konsekvensen av det og finne noe annet vi kan gjøre sammen som vi begge synes er morro.

Forandring kan fryde, kan være nødvendig til å med..for meg blir mantra "den gyldne middel vei". De andre før gjøre det som er rett for dem og deres hunder. Jeg har funnet tilbake til min vei :) :) :)

Ha en fin aften.