Det å sørge, når livet går videre.

Det sliter jeg litt med merker jeg. Jeg ønsker meg tilstadighet en pausekanpp. At man ønsker pauseknappen de nærmeste dagene og kanskje ukene etter at man har måttet si hade til noen man er glad i kan jeg jo forstå. Men at jeg fortsatt ønsker meg pauseknapp... Det hadde hvert så deilig å sette verden på vent mens man sørger. Men verden er nådeløs og ber deg om å gå videre uansett. Verden stopper ikke fordi at du har mista noen. Det kunne jeg ønske verden gjorde. I allefall i når sorgen krever sin plass.

Jeg har en mail boks full av mail som jeg merker at jeg ikke orker å svare på, jeg er på ansikts boka og merker at jeg ikke orker å forholde meg til så mye av det som skjer der. Jeg gjør noen tapre forsøk, men det er liksom ikke så viktig. Ingenting er på en måte viktig lengere. Er vel det man kaller å sørge. Det at det eneste som egentlig teller og stjeler all din ledige tid, er tanken og savnet etter caro. Og det savnet har også en vond vri, det er godt å tenke på den du er glad i, samtidig som det gjør vondt når du kjenner hvor mye du savner den du har mista.

Jeg har en sterk mistanke om at caro, og sorgen over han kommer til å sitte i systemet mitt lenge. Jeg hadde faktisk trodd at jeg skulle kommet lengre i sorg prossesen en det jeg faktisk er.

For jeg greier ikke å gi slipp på caro, det gjør for vondt. Samtidig som sorgen over ham setter meg litt ut av spill.

Tenk om det fantes en pausekanpp........ men det gjør det ikke. Livet går ubenhørlig videre. Så vi får prøve å henge med så godt vi kan.

Takk for de hilsnene og varme ordene, sms klemmene jeg har fått etter at caros bortgang ble kjent.

Jeg har fått bilder fra påskeferien og regner med at de legges ut på bloggen enten i løpet av dagen, eller morgen dagen. Livet går vist videre.....