Ettertanker...

Nei, har ikke skrevet overskriften feil...for det er etter tanker... Jeg så nettopp på tv om han hesteviskern Dan "Buck" Brannaman. Det var en fortelling om han som menneske og hvordan han jobber med hester og hvorfor han jobber med hester på den måten han gjør. Som liten ble han slått av faren sin med pisk, misshandelen ble avslørt da fotball trenern hans, pressa Buck til å dusje etter trening...der fikk han se at gutten hadde merker etter pisken bak på beina og på ryggen. Buck fikk ble plassert i foster hjem og resten er som de sier historie.

Det jeg bet meg merke i var at han brukte det ha hadde opplevd til å hjelpe hester og eiere. Da slo tanken meg at det er noe av det jeg gjør. Jeg så veldig mye likt i det han sa og gjorde....nå er ikke jeg noen hestevisker ei heller hundevisker. I dokumentaren så ser vi en hingst på 3 år som ikke har blitt fulgt opp av eierne. Hoppa døde da han ble føtt og han var uten oksygen de ante ikke hvor lenge. Den hesten var livsfarlig. Den angrep uten advarsel, løp ned og beit en av assistenene der. Buck prater med eier og sier at jeg veit hvem du er ved å se på hingsten. Etter overfallet på den assistenten så ser eier at dette har gått for langt og det beste for hesten er å slippe å leve. Man kan trygt si at det er vanskelig å få hesten på hengern for siste gang. men buck tråkke til og får hesten inn på hengern. Han ber alle være rolige og de får etter en stund hesten rolig inn på hengern.

En av deltagerne spør hvorfor Buck ikke bare kjepp jagde den hesten inn på hengern. Da ser Buck rolig på den som stiller sp og sier.... Jeg bærer aldrig nag til hestene, hadde denne hesten blitt tatt hånd om fra første øyeblikk, tatt hensyn til at den kunne ha ett handikapp blitt en veldig god venn for menneksene rundt ham.

Der kjenner jeg meg igjen, jeg tar utgangs punkt i hunden jeg har foran meg....jeg gjør det jeg kan for at hunden skal ha der bra. Det er min innstilling til alle hunder jeg møter på min vei. Jeg vil at de skal ha det så bra som overhodet mulig. Jeg likte også Bucks tanker om at en hest skal ikke lære fordi den er redd, men den skal ha respekt for deg.

Ordet respekt er ganske stort for meg....og frem til for ca 10 år siden så betød ordet respekt regel rett frykt. jeg trodde at var jeg redd for noen så viste jeg dem respekt...og var de redd meg...vel da respekterte de meg. Kan trygt si at jeg var på ville veier. Jeg kan ikke peke på noe tidspunkt eller med sikkerhet når jeg skjønte hva respket egentlig betyr. Veit at en del dyr viste meg starten på den veien, og en av dem var hester...etter hvert ble det hunder...for så å havne på ville veier igjen...så kommer hester inn i mitt liv igjen og jeg får enda flere puslebiter til å falle på plass.

Jeg veit at jeg har en stoor feil når det gjelder mitt eget hundehold, fra å ha vært en eier som jeg ikke er stolt av å ha vært...så har jeg nå bikka over den andre veien...jeg vil være kompis med bikkja mi...jeg trenger å vite at noen der ute er glad i meg...noen som ikke vil skade meg...såre meg... Takk å lov så er lex en hund som er såpass fører myk at jeg kan være den personen. Jeg kan "bare" være glad i ham. For det trenger jeg.

Jeg sliter med å finne balansen mellom å ha lex som min bestevenn...og det å være en god leder på alle plan. Noen plan vil jeg altid slite med å være en god leder...mens andre steder så er jeg i ferd med å bli bedre.

Kunne ønske jeg kunne kalle meg hundevisker...men det er en som alerede kaller seg det..og det skal han få lov til.

Lurer på om jeg noen gang vil bli respektert i hundemiljø som en som har noe å bidra med....jeg veit jeg har noe å bidra med...problemet er bare at det ikke er nok at bare jeg veit det. Håper dagen hvor jeg ikke trenger andres bifall for å tro på at jeg kan noe jeg også ikke er så alt for langt unna..... kanskje jeg greier å bli voksen en dag ;)

En liten ting sånn helt til slutt...jeg har fått en av mine mange drømmer oppfylt....jeg har endelig sett ulv, vill ulv i det fri...riktig nok varte det bare noen sek...den løp over veien foran bilen min...vakker var den..og det synet vil jeg bære med meg lenge....

Håper at neste gang jeg skriver så har jeg fått vite svarene på blodprøven til lex...lov å håpe....:)