Engasjert..

Er vel ett av mange ord som kan beskrive meg... Jeg brenner for mange ting her i livet. De som kjenner meg vet det. Og det er derfor det innimellom blir litt for mye av meg. Ingen ting er vondt ment.

Jeg går som skrevet på mandagsklubben..og når de stakkars instruktørene forteller om hunder og ting de jobber med så ramler det altid ut et tips eller råd som de aldri har bedt om. Jeg gjør det automatisk. Jeg vil så gjerne hjelpe..jeg ønsker fra innerst inne i hjerte mitt å hjelpe folk i å lykkes.

Jeg veit at det er mange måter å nå mål på, at de finnes mange løsninger på ett problem, eller utfordring hvis man heller vil kalle det for det. Det er så vanskelig å stå å se på noen slite når man veit at man har svaret som kan hjelpe dem. Men, man skal også vise folk respekt, la de få løse det de jobber med selv, og da må man holde tilbake det man brenner inne med. Og det er ikke like lett.

Jeg klør etter å hjelpe folk, for jeg veit at jeg kan hjelpe, jeg kan gjøre en forskjell. Jeg veit bare ikke hvordan jeg skal få hjulpet folk uten å invadere dem, tråkker over de grensene jeg aldri ser før jeg har tråkka over dem.

Det er for meg svært få ting som gir meg mere en å se mennesker lykkes...

Jeg savner det å holde kurser, savner det å hjelpe de som sliter med hundene sine..(hunder som sliter med eierne) savner det å se de lykkes.

Jeg vet hva jeg kan, jeg veit hva kan få til, hjelpe til med..jeg veit bare ikke hvordan jeg skal få andre til å skjønne at jeg kan hjelpe.

Jeg har prate med noen venner av meg, og luftet min fustrasjon, og får tilbake meldinger på at jeg er for ærlig ved at jeg er åpen på hva jeg har som utfordringe med egen hund. Da stiller jeg meg åpen for hogg og komentarer om at jeg som ikke får til egen hund i allefall ikke kan hjelpe andre....

Jeg sliter med å skryte av meg selv, fortelle dem, vise dem alt jeg får til, og grunnen til at jeg ikke får vist det, er fordi jeg sliter med angst og det gjør at det ser ut som jeg ikke lykkes med noe som helst med egen hund, foran andre...og det er jo det man blir målt på. Kunne ønske de kunne se meg når jeg er alene, når jeg å lex får til det vi har satt som mål. De kan se meg når jeg løser problemer som jeg har, eller når jeg har privat timer med hunder og hjelper de med å få løst ett problem.

Jeg får høre av gode venner at jeg er flink med hund, jeg får høre av respekterte folk i hundemiljø at jeg er flink med hund. Lese og forstå adferd. Hvorfor greier jeg ikke å vise andre det?

Jeg har fortsatt en drøm om å jobbe med hunder, hjelpe folk å nå de målene de har med hundene sine... Nei jeg er ikke i eliten i lydighet, ikke noen resultater offesielt å vise til...og det er rett å slett fordi jeg jobber og brenner for å jobbe med adferden hos hunden.

Det er mulig det aldri vil være lønnsom å være ærlig på hva man sliter med....mulig jeg gjør meg selv en bjørnetjeneste med å vise mine svake sider....men jeg greier ikke å være noe annet en den jeg er...en ærlig og enasjert gutt som elsker å jobbe med hunder :)