Ett år har gått.

Som dere har merket har det vært veldig stille fra min side, veldig lenge. Lex sin bort gang satte i gang, eller skal man si at demningen brast? Dette har vært ett år med mye medsisner, en del turer til lege, legevakt og prøvd å få hjelp fra det psykriatriske helsevesenet i Norge. Mitt problem er at jeg er for frisk for å få hjelp fra psykriatiske institusjoner, og får dårlig for almennlegene. Så resultatet er at jeg må gå på medisiner for å holde hodet sånn nogen lunde over vann. Og de pillene er piller som enten slår deg ut, og går du på lavere doser for å greie å fungere så går man gjennom helvete hele tiden uten pause.

Jeg har prøvd å drive med hund, oppsøke hundemiljø, være i næreheten av hunder...men det gjør for vondt.

Jeg fikk tilbud om å få en valp til rimelig pris, fra en tispe som jeg mer eller mindre forguder. Jeg er for psykisk syk til at jeg greier å ta vare på noe mer en meg selv fortiden. Så det eneste rett var så si nei.

Jeg jobber hardt med meg selv for å ikke havne i det samme som jeg har gjordt tidligere. og jeg kan si det at mitt oppi alt det "negative" så har jeg oppdaget hvorfor jeg er som jeg er. Har oppdager at der er en del ting som jeg må ha på plass før det kommer en ny hund inn i livet mitt.

Noen vil nok påstå at bare jeg skaffer meg hund så blir nok alt bra igjen. Det trodde jeg også, helt tll jeg fant ut at jeg ville havne i akkurat de samme tanke banene og angstene igjen. Noe verken hunden eller jeg er tjent med.

Jeg savner hundevennene mine, terningskamerater, miljøet...men det minner meg litt for mye på at den jeg var i det miljøet var en som ikke er helt den jeg er, eller liker særlig godt..

Jeg savner verdens vakreste vær dag, noen ganger kan sørget og savnet slå meg helt ut. Andre dager bare minnes jeg ham og ser på bilder av ham...og vet at han har det mye bedre nå.

Lex var på bedringens vei i staren av desember og rundt den 18 så jeg at han begynte å miste litt muskelmasse men han var ved godt mot. Jeg planla å begynne å grene med han igjen, å økte rolig belasting ved å gå lengre turer. I januar så jeg at jeg ikke greide å holde vekta oppe, jeg så at han ble muskelmassen gradvis forsvant. Han gikk på antibiotika pga kraftig og tilbake vendene urinveis infeksjon. Når februar kom dro jeg til vettrinæren, gråt og sa att nå måtte lex få slippe. Vettrinæren var enig, lex sovent stille og rolig inn kl |11, 50 tirsdag 4 februar. Jeg slet med å gå fra gutten min der han lå igjen på gulvet. Min kjære vakreste.....jeg måtte tilbake flere ganger å kysse han på snuta før jeg greide å gå fra ham.

Og etter at jeg kom hjem fikk jeg ikke være aleine av min psykolog, enklere sagt en gjordt, jeg har ikke noen rundt meg som kan slippe det de har i hendene å komme. Men minfantastiske gode venninde som hadde rygg prolaps kom ned å lånte senga mi. Jeg ble dytta i beroligende, sov så vidt det var. Den uka der sov jeg vel totalt 4 timer og spiste vel 2 skiver tror jeg, Det var mange samtaler med psykolog å fastlege. Legevakt og folloklinikken krisersenter som mer eller mindre aviste meg.

Etter noen mnd kontaktet jeg vetrinæren får å spørre hva som han trodde kunne hendt med lex. Han sa at det var ett av 2, kreft eller at bukspyttkjertelen hans sluttet å fungere.

Det jeg har fokus på nå, er å greie å fungere i dagliglivet, deretter komme meg mere ut. Så starte med å omgi meg med hunder. kanskje passe en i ny og ne etter hvert.

Jeg merker at jeg savner hundemiljøet...men jeg orker ikke alle følesen som strømmer på....

Til alle dere som har hatt bursdager, mistet hunder, beklager at dere ikke har fått bursdags hilsner, komentaerer osv. Jeg har bare ikke greid å forholde meg til verden og sliter fortsatt med det.

Det blir nok stille fra meg en stund til, og til dere som har sendt meg mld, forsepørsler på fb. Beklager at jeg ikke har svart. Jeg har ikke greid det.

Jeg tar noen ganger 1 time av gangen, andre ganger 1 min...ett sek.

Det er ganske mange jeg vil takke som har vært med meg, prøvde å hjelpe meg gjenom denne prossesen...vet ikke om de vil ha navnet på trykk, men en av dem er avd ledern i oslohundeskole avd follo, det er de ansatte på folloklinikken, det er min beste venninde sola,  det er Psykologen min, fast legen min, kompisen min BB, og JB lille bitchen min, ER, fam, høvdingen, SK og LK. MS i sch.avd oslo. Samme med trenings venner TB og AD. Og de som har tilbud meg åpent å låne hund s skulle jeg ønske det. M og AGS Og de som har sendt meg godetanker :)

Da vet dere litt hvor stua står og at det nok blir stille fra meg en stund til. Ta gjerne kontakt med meg, bare vær klar over at det kan ta litt tid før dere for respons.  Setter stor pris på å hvite at jeg ikke er glemt :)