Lex min siste hund?

Jeg skrev noe lingnende av det på facebook i går, og fikk masse reaksjoner. Uventa mange faktisk.

Det jeg vil skrive litt om er litt mere grunnen til at jeg vurderer sterkt å ikke skaffe meg noen ny hund etter lex. Det ene er samfunnets utvikling når det gjelder hunder og hundehold. Bor du i tettbebygd strøk så blir det konflikter. Slik er det bare, og jeg orker ikke de konfliktene lengre. Jeg orker ikke ett hundehold til hvor det er jeg som hele tiden tar hensyn mens de som ikke har hund kan gjøre akkurat hva f de vill. Her jeg bor så er det også mange som er redd hunder. Jeg tar så hensyn jeg bare kan, men alikevel så er det ikke bra nok.

Jeg kan skrive side opp og siden ned om hva jeg tenker og mener om det å ha hund i dagens samfunn, om hva unasvarlige hunde eiere faktisk gjør mot de som er ansvarlige. Men det har jeg ikke planer om å gjøre. For jeg skal starte med meg selv. Ett ganske greit sted å starte egentlig. Pr i dag, slik som ting er akkurat nå, så har ikke jeg det som skal til får å ha en hund i det miljøet jeg lever i nå. Jeg kommer IKKE til å kvitte meg med lex!!!!!!! Jeg er innstilt på å gjøre det jeg kan for at lex skal ha det helt tipp topp, det er min plikt som hunde eier. Jeg har lagt en plan om hvordan jeg skal greie det også. Og stabeist som jeg er så vil jeg greie det. Jeg veit bare at bor jeg fortsatt her jeg bor når Lex ikke er mere. (noe jeg håper er veeeeeeeldig lenge til) Så blir det ikke skaffet noen ny hund med det første. Og jeg gjentar det er pr i dag.

Jeg veit at livet forandrer seg, ting skjer og det er derfor jeg også skrev ett spørsmåls tegn etter overskriften. Merker det er en del ganger jeg kunne ønske at jeg kunne la folk gå en mil i mine sko slik at de skjønner hvor dette kommer fra. Jeg har skrevet og skriver om ganske manger personlige ting her på bloggen. Men jeg skriver ikke om alt. Og jeg veit at har man ikke opplevd det å ha angst, sterk angst, lammende angst så kan det være enkelt å tenke at det er jo bare å skjepe seg..... Tro meg jeg prøver å skjerpe meg hver eneste dag! Men når angsten er på det sterkeste så fungere man ikke... Veit ikke helt hvordan skrive det slik at folks forstår...tror det nermeste jeg kommer er : se for deg det du er livredd for...det du frykter mest her i livet....det kommer i mot deg...det kommer nærmere å næremere...du har ingen mulighet til å komme deg unna....det du er livredd for er i fred med å skje deg... og gang den følesen ett par ganger så nermer du deg mitt nivå av angst. Og slik har jeg det vær dag. Det er slik jeg har det fra jeg våkner om morran til jeg legger meg om kvelden. Desverre er det da ikke like enkelt å "bare" f eks flytte osv. Ting er litt mere komplisert en det.

Jeg har nå trukket meg fra konkuranse gruppa i fbk pga angsten min. Jeg skal bruke dagene til å finne igjen den gleden jeg hadde når jeg skaffa meg min første hund. Jeg har den når det bare er meg å lex på trenings banen, jeg har den når jeg en sjelden gang finner ett sted lex kan løpe løs..(her er det hellårs båndtvang).hvor jeg kan se ham vise til fulle sin livs glede.  Jeg har den når jeg ser at min måte å løse/lære lex ting på fungerer. Jeg har den når jeg ikke føler presset i nakken, når jeg slipper å føle at lex og jeg ikke er bra nok.

Jeg veit at ting i konkuranse gruppa i fbk er lagt oppe den måten det er av mange gode grunner. Og jeg skal ikke krangle om de grunnene. Jeg veit bare at slik det er langt opp nå så tar det motivasjonen fra meg til å trene med konkuranse gruppa. Det er ikke fbk sin skyld, jeg bare fikser det ikke og i stede for å krangle å bråke så tar jeg konsekvensen av det og trekker meg. Enklest for begge parter :) Jeg skal ta den tiden det tar, og satser på at debyen i kl 2 kommer på ny året:)

Det siste halve året har satt sine spor, dypere en jeg egentlig hadde trodd også. Og noen ganger må man bare sette på bremsene, stoppe opp...finne ut hva som gikk galt sist og sørge for at man ikke gjør den feilen engang til.

Jeg skriver ikke dette innlegget for å gi andre skylde for mine problemer...de er mine og ingen andres. Jeg skriver dette for at folk skal få en litt bedre forståelse for hvorfor ting er som de er.

Skal bli godt å finne tilbake til grunnen til at jeg skaffa meg hund :)

Hmmmmm...kjennes ut som de første mm for å finne god følesen igjen er tatt...for jeg kjenner at ryggsekken min er blitt litt lettere å bære :)

Ha en angst og tung ryggsekk fri uke :)

Lex gutten min det :)

Litt ymse :)

Det er lenge siden sist jeg var på bloggen, og det er rett å slett fordi jeg ikke har visst helt hva jeg skal skrive om. Har hatt noen treninger, mest spor, da jeg har sliti med sterk angst og det å være med på felles treninger med manger har hvert litt for tøft. I tillegg til at det at det å trene lp ikke har hvert morro. Lex er en herlig hund, som går veldig bra..så det har ingen ting med han å gjøre. Det var bare ikke gøy lengre. Så begynte jeg å surre litt for meg selv, bare fjåsa med lex, hadde det gøy. Og de dagene jeg ikke har hatt lyst til å trene,så har jeg ikke trent. I stede så har jeg finni igjen gleden ved å trene å ha det gøy. De hjelper litt på motivasjonen. Iallefall for min motivasjon. Og det er jo bra :)


Selv om jeg ikke har trent med andre, så har jeg ikke bare sitti på rumpa å se ut i lufta. Jeg har jobba med dekken til lex, masse hjemme, inne. Og gradvis dratt det ut som, når lex har hvert trygg inne, og greier å ligge rolig i 4 min, så har vi flytta oss ut til de stedene der det er rolig. Og da har vi starta på samme måte som vi gjorde det inne. Og det ser ut som vi er på rett vei, og det er jo bra :) Jeg har en plan og det ser ut som det funker. Så da fortsetter jeg med det. Er litt teit å ikke fortsette med noe som funker. Det beste er at jeg har greid å smile når jeg har trent med lex...og det er lenge siden. Alt for lenge siden. Tror lex har satt pris på at fatter har senka skuldra, greier å le når lex ikke helt skjønner hva han skal gjøre...og gjør det han tror at jeg ønsker at han skal. I stede for at skuldra har godt opp og det har blitt furting og små fresing.

Og vår kjære naboer har hatt en merklig lyd om dagen, den siste tiden. Særlig sånn, rundt 13-14 tiden, for da kommer det litt rare lyder, nemlig lyden av metall som klanker rundt på gulvet. Da jobber vi med metall apporten. Den leker vi med, den spretter vegge mellom, dyttes langs gulvet...og det gjøres det meste med den. Og det får lex lov til. De gangene han griper apporten riktig, så roser jeg ham. På den måten så kommer han inn til meg med apporten og får en gobit. Metall apporten er blitt morsom, for jeg lar han vokse når han tar den.

De siste dagene har jeg fått bekreftet at måten jeg jobber med lex på er rett. For han har blitt liggende med forstyrrelser som hest ikke langt unna seg..og idag hvor vi skal trene spor,  fikk vi enda en bekreftelse...lex tar selv metall apporten med seg ut av bilen, og bærer den ved jekslene helt frem til der sporet starta. Det var en utrolig deilig følese :))

lex og jeg i farta for noen uker siden.

Det ser ut som jeg er på vei til å finne min måte å trenne på...den måten som er riktig for lex og meg. Jeg skal gjøre lex og meg en viktig tjensete denne høsten spesilet...og det er at jeg skal være mye mye flinkere til å sette grenser for både han og meg. Det tror jeg bare vi kommer til å vinne på i det lange løp.

Nå er det natta...på tide å finne senga.

Ha en fin helg..og prøv å ikke regne bort :)

Sånn kan det gå...

For noen ganger går ikke ting slik det er planlagt. For hadde det gått etter planen så hadde jeg hvert i Toscana nå. Men det er jeg ikke. Jeg er hjemme og ser på at høsten begynner å sette sine spor her hjemme.

Man skulle kanskje tro at jeg sitter å depper og synes at det er forferdelig at planen ikke gikk slik den skulle. Det gjør jeg ikke. Er så vant til at ting ikke går som planlagt her i livet at jeg tenker på hva annet jeg kan gjøre siden det ikke ble tur.

Og det annet jeg kan og skal gjøre, det er å komme igang med treninger igjen. Få ting i system og får orden på helsa :)

Prøvd grus spor på lex også, han gikk bedre på grusen nesten enn jordet. Han hadde fokus på det han skulle.

Men, det er desverre ett MEN der. Det å gå spor er altfor lite generalisert. Og det er ikke helt lett å finne balansen på lex på det å finne pinner og gå spor. Lex har hoppa en del over pinnen i sporet i det stiste, derfor har jeg belønna det ganske mye...så nå er det mere søke etter pinner enn å gå spor. Er litt usikker på hvordan løse det..men skal la underbevistheten min jobbe litt med akkurat det der. Finner nok en løsning etter hvert.

Lex har begynt å "sparke" og dytte metlat apporten her hjemme...det liker jeg ikke. Så jeg jobber nå med å belønne lex når han griper apporten. Så tar vi det derifra.

Litt kort innlegg i dag, men slik er det bare :)

I morra er det spor trening...på jorde...skal se om jeg ikke får lagt litt spor på grus også :)

Ha en fin lørdags kveld og en fin fin søndag :)

Lex har ordet!

Nemlig, er jo stortsett bare fatter som har tilgang til denne siden her. Sa til fatter at det var lenge siden sist han var her inne å skrev noe...da svarten han at jeg kunne jo skrive litt her. Og det takka jeg gladlig ja til.

Det er veeeeldig lenge siden sist..og det har hvert mye trening i det siste, bortsett i fra den siste uka. Ser ikke ut som fatter er helt i form. Men jeg kan jo fortelle litt om hva jeg har gjordt i det siste.

Trent masse på å ligge stille på ett sted leeeeenge. Det har ikke jeg ro i rompa til. Men fatter gir seg ikke han. Så jeg har begynt å forstå at det bare er å bli liggende der. Er ikke helt enig med fatter om at jeg skal bli liggende der når det ligger andre hunder vedsiden av meg. Da ligger jeg litt å følger med og lurer på om jeg skal reise meg opp eller bli liggende. Har blitt liggende de siste gangene. Men tror dere ikke fatter har begynt å gjemme seg å dere, og det mens jeg skal ligge helt stille! Sier legg deg også blir han borte. Det er jeg ikke med på...jeg lurer jo fælt på hva det er han driver med, spesielt når han er borte ved bilen vår. Da må jeg jo bort å sjekke.

Veit dere hva...jeg har fått en leke jeg får lov til å passe på. Den er litt ekkel å ha i munnen...men det gjør ingenting...for jeg for lov til å fortelle fatter at den er min, og han lar meg beholde den :) det er bare toppers altså. Det heter vist metall apport, og det er ikke noe godt å ha den i munnen. Men det er litt stas at jeg har fått min helt egen leke da :)

Veit dere hva mere? Det gjør dere nok ikke..men fatter vil nå at jeg skal slippe det jeg har i munnen min i hånda hans. Syntes det var bedre når jeg kunne streeekke halsen så langt jeg kunne vekk fra fatter jeg...for da kunne jeg slippe det jeg hadde i munnen og ta den før fatter fikk tak i det igjen. Men det godtar han ikke lengre. Det som er bra er at jeg får løpe å leke med det jeg gir fra meg etter på da, så jeg får se om jeg er med på det nye opplegget hans med å slippe leka i hånda hans.

Så har vi begynt med noe rart, jeg skal løpe i mitten av 4 kjegler, han sier ruta. Er ikke helt sikker på hva det er...men når jeg er i nærheten av de kjeglene så kaster han en ball eller andre kule leker til meg. Jeg er ikke helt sikker på hva midten betyr, men jeg finner det nok ut etter hvert.

Så driver vi med noe som kalles neseprøve...sånne tre greier som er veeeeeldig gode å tygge på, de er så myke å gode. Det som gjorde meg litt forvirra var at jeg skulle gjøre det samme flere ganger. Da stoppa jeg helt opp..skjønte ingen ting. Jeg fant ut at det var best å legge meg ned, da gjord jeg ikke noe feil sikkert. Har nå begynt å forstå at jeg skal gjøre det samme etter hverandre. Men lett er det ikke.

Fatter driver å gjør mye nytt med meg for tiden, når vi går spor nå, så skal jeg legge meg...og det etter at jeg har snust på pinnene i sporet. Ser ikke helt poenget i det, men jeg får pølsebit når jeg legger meg så greit nok.

Forgje dagen så var vi i skogen sammen med Millie og Trix. Vi ble bunnet til trær i skogen og så forsvant eiern til millie først, så eiern til trix etter på. De fikk gå spor men ikke meg. Hvorfor veit jeg ikke, men jeg aktiviterte meg selv jeg. Fant store pinner som jeg tyggde på, og når det var gjordt så begynte jeg på stokken som fatter satt på. De andre lo...fatter lo litt han også. Trix og jeg gikk ganske greit overens. Fatter var litt spendt, fikk på meg halti grima mi, (den er teit den) og jeg viste bare Trix at jeg ikke ville hilse på ham jeg så lot han meg være i fred. Millie er litt redd meg...fatter prater noe om at jeg har høy over linje og at andre hunder da tror at jeg er en sint og streng hund. Er ikke det jeg da...vet bare ikke helt hvordan jeg hilser på. Fikk etter hvert fortalt millie at jeg er snill og vi leke. Bare så trist at vi var i bånd. Vel millie greide å komme seg løs fra stedet hu stod bunnet 2 ganger. Hu er reine utrbyter kongen hu! Har ikke helt fått til det enda jeg....hmmm. Kanskje jeg skal prøve det engang.....

Dette var ett langt innlegg, men sånn blir det når jeg ikke kommer på nett oftere. Skal prøve å komme på nett flere ganger :)

Hejdå!

Diagnose.

Kan det være greit å få. Det gir en noe å ta taki. Jeg kjenner mange som sliter med det ene eller det andre..noen sliter faktisk med begge deler. Og noen av dem som sliter med det ene eller andre eller begge deler, er uten diganose på hva de sliter med. Det er det forskjellige grunner til. Og jeg skal ikke gå inn på deres grunner her. Mere hva jeg selv føler.

Jeg skrev i ett innlegg at jeg har starta med behandlinger igjen. Hva slags behandlinger er ikke så viktig. Det viktige er at man har start med dem.

Jeg har ofte lurt på hvorfor ting blir som de blir. Føler at jeg gjør det alt for at ting skal bli bedere men føler veldig ofte at det ender med noe verre. Og enkelte ting greier jeg helt enkelt ikke å løse. Nå vet jeg at det er ikke altid ting lar seg løse...sånn er det bare.

For noen så kan sikkert en diagnose være vondt å få, det kommer nok helt annpå hva man sliter med, enten det er det ene eller det andre. Kan nok tenke meg at det å få en diagnose som går på at man har en veldig alvorlig sykdom ikke er noe særlig godt. Og man ønsker kanskje å være den diganosen foruten.

Men...det er altid ett men...da har man iallefall et utgangs punkt og man kan legge en slags slagplan på hvordan gå videre. Uten en diagnose så blir man gående å leite og kanskje leite på feil steder.

Jeg har fått en diganose...en som er ett slags samlings ord for flere ting. Hva det er spesefikt legger jeg ikke ut her... Men lettelsen når jeg fikk ett navn på det jeg sleit med var ganske deilig. Det kom ikke noe enkelt svar på hvordan løse det jeg sliter med, men jeg har noe å forholde meg til. Og jeg kan si til de som må vite hva jeg sliter med. Det har ett navn og er ikke bare noe difuse ting som svever. Det var litt godt å ha en bås å kunne legge ting i..slik at det ble enklere å jobbe med det man slet med. Kunne skille hva som bare var "tull" og som var reelt i forhold til diagnosen jeg fikk.

Jeg er en faiter på godt og vondt...og jeg er sta som ett par hundre esler. I går var jeg til behandling og jeg fortalte at det er ett sted jeg ikke kommer videre. Jeg jobber og sliter med å komme meg videre men det bare stopper opp.

Det å da få vite at det at man ikke kommer videre er typisk for den diagnosen jeg har fått..få vite at det ikke har noe med styrke å gjøre..det var faktisk noe jeg ikke kunne gjøre noe med på egenhånd...uansett å mye jeg kjemper, var ganske deilig. For da kan jeg bruke de kreftene som har blitt brukt på det omerådet, flyttes til ett annet. Og så til slutt, når man vet litt mere kunne finne en annen måte å komme seg videre på. Det er faktisk for meg ganske befriende. Jeg fikk vite hvorfor jeg på enkelte plan ikke kommer meg frem over.

Det finnes ikke noe enkelt svar på hvordan jeg skal greie å komme meg vidre med det jeg sliter med...men jeg veit at jeg må starte ett helt annet sted :) Og det for ta den tiden det tar :)

Ble ett litt dypt innlegg denne gangen, kanskje det kommer av været som har hvert de siste dagene..eller at det har hvert litt tunge dager i det siste vites ikke.

Uansett..ha en fin fin helg :) enten du har en diagnose eller ikke :P

Besøk hos vetrinæren.

Da er det unna gjordt. Noe jeg har grua meg til ganske lenge. De som kjenner litt til meg og hundene jeg har eid, veit at jeg har eid syke hunder. Og med det liggende i rygg margen, så har jeg gått å venta på at HD til lex skulle vise sine spor.

Det er ett tve egga sverd for meg å ta de bilden av lex sine hofter. Det å få bekrefta at noe er galt, eller få se at ting ikke er så ille om frykta. Så jeg brå bestemte meg for å bare dra og ta bildene av lex sine hofter. Få det unna gjordt.

Hjertet i halsen, lex som på sin måte forteller at han er på vetrinær kontoret...det gjør han ved å "prate" lage masse pipelyder og faktisk nesten ule. Dyre pleierne trenger ikke akkurat si at vi er kommet. Vetrinærene hører det veldig godt!

Jeg er ganske sær hvilken vetrinær som får komme i nærheten av min hund. Harald small er en av de få. Og vel vitende om at han var på dyreklinikken og dyre pleierne veit at bare han får se på lex, var det vår tur.

Lex er veldig opptatt av det som skjer rundt han, så det å dope lex er ikke helt enkelt. Han får det han skal ha, men pga adrenalin ol så er han ikke helt borte. Men så lenge jeg er der så er han rolig å slapper av. Og det å løfte en slapp rottis...det er ikke veeldig enkelt. Vi fikk han på bordet. (før han ble dopa tok han sats og hoppa opp på rønken bordet. Og det er ca 1 m høyt. ikke noe problem for kenguruen min) Vi fikk tatt bildene og de ble fremkaldt.

De minuttene før bildene vistes på skjermen var tøffe...og når de endelig kom frem kjente jeg ikke igjen hoftene til lex fra forgje gang vi tok bilde. De lå denne gangen godt inne i skåla, og det var ikke noe tegn til sekundere endringer på selve kulen på hofte beinet. Den ene hofta lå vel ca 1 cm lengre ut en den andre.

"dette ser bra ut" sier Harald...han forstørrer bildene og ser på hofteledene..og hoftekulen. Den nedre delen av hoftekulen, den som er festa til hoftebeinet...der er du at det er litt markeringer. Jeg kjenner klumpen i halsen..når vil jeg merke noe til det? Ser på Harald og jeg tror han skjønner at jeg er spendt for jeg trenger ikke si ordene når vil jeg merke noe til dette. Han sier etter å ha tenkt seg godt om.." du vil nok merke det på hunden etter hvert...sån rundt 10 års alder...og det er vel gjenomsnitts alderen til en rottweiler"

Da kjente jeg klumpen i halsen....og det var en goood klump i halsen. Jeg smiler og sier at det var gode nyheter. Vetrinæren ber meg fortsette med det jeg gjør med lex. Og nok en gang beskjed om ikke trekking og kløv, eller masse herjing. Det siste pga led båndene til rottisen. De har en tendens til å bli sprø etter hvert som hunden blir eldere. Ingen fare..lex har ikke fått lov til å herje mye etter at jeg så hvor langt ut hofte beina var i forhold til hofte skålene.

Jeg har hvert og er overbekyttende når det gjelder lex og aktiviteter han får være med på. Og det har vist seg å ikke være så dumt. I år så skal det bygges opp ett bedre muskel grunnlag en jeg fikk gjordt i fjor. Alt skal skje rolig og gradvis :)

Vetrinæren skrøyt også over hvor fin lex var...bra med muskler, ikke feit og han smiler å ser på meg og sier..du ville nok fått høre at han var for tynn hadde du stilt ham ut. Jeg har fått høre det sa jeg da og smilte tilbake. Og sa til Harald at jeg har en hund med HD og det skal ikke ett gram fett mer en han trenger. Noe jeg fikk støtte får fra vetrinæren på :)

Lex har fortsatt D hofter, selv om hoftene så ut som b/c hofter og dette fordi han har sekundere endrigner på hoftene. Harald var også inne på det med avlsening, for jeg sa at forgje gang hadde han D hofter og nå lå de jo godt inne i skålene. Vetrinæren sier at det er ritktig og lex har fortsatt d hofter fordi det er endringer i leddet. Samma for meg. Lex er en like bra hund for meg uansett. Det viktigste for meg er at det ikke var store forkalkninger der. Og at det med denne farten vil ta laaaaaaaaaaaaaaaaaaaang tid før han kjenner noe til hd sin :):):):)

På vei til vetrinæren fortalt bilen min meg at det var noe galt med den. For det kom en seriøs skrape lyd...sånn metall mot metall lyd fra venstre forhjul. Og det var ikke noe samenheng i lydene. Det kom når jeg svingte..så plutselig når jeg bremsa...så plutselig på rett strekke uten dump..så med dump...så stille en langs stund både i sving og dump og under bremsing for så å lage lyd igjen.

Det står igjen 3000 på lånet til bilen...og det er vel slik det er med biler...de holder akkurat så lenge du har lån på den..så sier den takk for seg.

På torsdag så skal bilen min få sin diagnose...kan jo bli spennede å se om det blir å pansjonere forden og ta beina fatt...eller om den greier seg litt til uten at det koster for mye.....det finner jeg ut av på torsdag.

Ha en fin fin dag :)

Styrke.

Og da tenker jeg ikke på fysisk styrke, men mental styrke. Har sett litt på tv i det siste, sett på forskjellige dokumentarer på tv. En var om en mor som fikk ett sterkt hendikapet barn fordi legen som tok i mot barnet gjorde noe feil under fødselen. En annen dokumentar tok for seg en som levde med en kone med alzheimer. Har sett programmer om folk som lever med kreft. Og det som slår meg er den styrken disse menneskene viser. De møter dagene med oppbretta armer og klar for det dagen koster av dem. Klart de har dager med nedturer og tunge stunder. Men de velger å reise seg opp igjen og gå på videre. De imponerer meg veldig.

Det jeg også har lagt merke til er at de selv ikke ser på seg selv som sterke men, de bare lever det livet som ble gitt dem. Og går ting på tverke..vel, da prøver de på nytt igjen.

Jeg har observert mennesker rundt meg og prøvd å se om jeg kan finne noen som er svake. Kan ikke si at jeg kommer på noen... For meg er mennesker som er sterke de som tørr å gjøre noe med situasjonen de er i. En situasjon de ikke er fornøyd med..de prøver å gjøre noe med den. Enten at de endrer ting, eller at de velger å se på livet med ett positivt fortegn. Og alle som har opplevd litt her i livet vet at det er ikke altid like enkelt å se det prositive i det negative. Når man har mottatt det meste av byrder livet kan gi, kreves det mye å se det positive i situasjone man er i. Det er også en slags styrke.

Tenker da på damen som fikk et sterkt hansikappet barn, hu sov max 4 t hver natt. Det var ekstremt mye ekstra jobb og mange turer til sykehus. Mannen og faren til barnet forsvant, han var fortsatt med i sønnens liv men bodde ikke sammen med sin sønn og sin "kone". Damen sa at sønnen var en gave og hu var utrolig glad for hver time hu fikk med sinn sønn. Han var en gave til henne og beriket hennes liv en hele masse. Da er man sterk og velger å se det som er bra i en situasjon.

Samme med han som hadde en kone med alzheimer...han så sin kone forsvinne mer og mer foran sine egne øyne etter som tiden gikk. Han valgte også å nyte de gode periodene til sin kone. Se det som var å se av positivitet. Da er du i mine øyne ganske sterk.

Det er ikke bare disse som er sterke mennesker.. De er sterke de menneskene som hverdag må presse grenser, så må greie ting på egenhånd. Ikke minst de som sliter med sykdom selv. Det å flytte grenser...egne grenser. Om det er angst eller andre ting. Hvis du greier å gjøre noe med situasjonen du er i..uansett hvor lang tid det tar og hvor kort eller langt det steget er...så er du sterk. Glem aldri det!

Ønsker dere alle en fin uke...sliter du med noe...alt starter med det første skrittet..om det bare er en mm av gangen så er du på vei frem over! Og trenger du en pust i bakken er det også lov! Er sikker på at det er ganske mange der ute som daglig vinner noen små eller store seire over ting de gjør her i livet.

Vær stolt av det du har greid..gi deg selv en klapp på skuldern og fortsett videre på din ferd her i livet :)