Tja....

Lurte på hva jeg skulle kalle dette innleggt...hvilken overskrift og fant ut at det var så mye jeg hadde på hjertet at ordet TJA passa best.

Det skjer positive ting og negative ting hele tiden her i livet. Problemene kommer når det skjer litt for mye negativt og man blir sittende alene med det.  Vet ikke helt om jeg skal begynne med det negative først...eller starte med det positive. Hva med å starte med begynnelsen å ta det derfra. Høres bra ganske logisk ut å starte med starten..kan bli litt teit å starte med slutten...kanskje jeg skal prøve det en gang også ;)

Siden sist har jeg hvert en snar tur opp på hytta i trysil, jeg dro rett opp etter møte med nav. Og man kan trygt si at jeg møtte en av de som aldri skulle ha jobba der. Hu er spydig, ler av meg, lurer på om jeg er milionær, hvorfor jeg lurer på grunnlager for tidligere vedtak osv. Hu var rett og slett ufin. Noe jeg fikk bekrefta av noen andre som har hvert borti nav ett par ganger. Jeg greide å fortrenge besøket på nav så lenge jeg var oppe på hytta. Men når hjemreis dagen kom...så slo møte med nav ut..både fysisk og psykisk. Har hatt noen dager som har hvert relativt helvete.

Takk å lov så har jeg venner og proffesjonelle folk som skal hjelpe meg med nav, jeg har venner som låner meg ett øre når jeg trenger det. Noe jeg setter enormt stor pris på. Treningene med vennene, hvor jeg tar mye plass fordi jeg sliter har hvert og er kjærkomne. Få lov til å bare la ting renne ut...ikke behøve å tenke så mye før det man sier ramler ut....det hjelper en med å holde nesetippen over vann.

Jeg merker godt at det bare er meg og lex...merker at jeg er aleine med alle tanker og føleser....det er ikke like lett. Men jeg kjemper meg igjenom det og trøster meg med at jeg har hvert gjenom verre ting..og overlevd.

Skal jeg være ærlig så er jeg livredd for det som ligger foran meg..."kampen" mot det offentlige udyret...og til tider kjennes det ut som jeg er i ferd med å drukne. Når prøver jeg å finne tid til å slappe av og tid hvor jeg gjør ting jeg har lyst til og håper at helsa holder.

Håper at det er ett lys i tunnelen ett sted...og at det lyset er en åpning inn til noe bedre og ikke et tog som kommer i fullfart mot meg.

Må avslutte med noe positivt, og det er at jeg har finni igjen lysten til å trene med lex, driver å leker med tanken på å starte i en konkuranse igjen...lex og jeg driver å finner ut hvordan vi skal ha det. det er lenge siden sist..og jeg har hvert veldig la lex gjøre som han vill...jeg orker ikke..osv. Så vi er ikke helt enige..men det blir vi :)

Er glad for at det flyter rundt få men viktige halmstrå rundt meg her jeg flyter rundt i det store havet kalt livet...uten dere hadde jeg drukna for lenge siden. Tusen takk til dere alle sammen :)

Rart å være kurselve...

Ikke bare er det rart, men jeg har jo hvert instruktør lengre en jeg har hvert kurselev så jeg greier jo IKKE å holde meg unna og bare være kurselev når jeg er på kurs om dagen. Jeg må gi de andre tips og råd, er seriøst yrkesskada kan man si...he he he he. Hjelpe instruktøren på kurse tok taki i meg i de jeg ga en dame tips om hvor hun skulle holde gobiten for å hjelpe hunden best mulig og lykkes...og sa Du er kurselev i dag..IKKE instruktør.

Det er veeeeldig vansklig å ikke si noe når man står å rister som en ...ja ett eller annet som renner over av iver til å bidra og hjelpe... Jeg har en mistanke om at kragen på jakka kommer til å bli spist opp og tygd på i løpet av kurset....det er vanvittig vanskelig å holde brødsaksa lukka!

Må le litt da...når jeg forhørte meg om kurs skrev jeg i mailen at jeg var en krevende kurs elev...og jeg har vel insturert instrøktøren ganske så grundig på hvordan jeg vil ha det..og det skal de ha. De følger anvisningene mine...(va jeg jobber med og ønsker tilbakemld på akkurat nå)

Første kurskveld starta bra...så må jeg jo BARE dra den forbanna strikken så langt at den ryker...hmf! Jeg greide takk å lov å knyte sammen strikken igjen og fikk avslutt på en positiv måte. Fikk huka taki instruktør og ga beskjed om å stoppe meg før jeg dro det så langt neste gang. Jeg havner i det idiotiske sporet jeg har jobbe det siste året med å komme meg ut av. Forklarte også hvorfor jeg drar det forlang og instruktøren var på nett med engang. Det lover godt :)

Nå er det natta, hadde en knall fin trenings økt i går og skriver mere om den en annen dag....

Natta.

Ankel til besvær.

Det er grunnen til at der er så lenge siden siste innlegg. Når man er vant til å kunne gå lange turer, være aktiv så blir man ikke akkurat så veldig positiv og glad når man får beskjed om å holde seg i ro. Og når man har holdt seg i ro siden 23 juli, gjordt som legen sa, holdt beinet i ro da legen var sikker på at det var betennelse i akillesfeste. Når man kommer hjem til fastlege og gir beskjed om at det ikke hjelper...ei heller pillene man blir satt på. (de sørga for merklig senge akrobatik på natta...sterke magesmerter) så sendes man til fyseotarapuat...som finner ut at det er i allefall ikke akillesen det er noe galt med....her er det en eller annen skade på helbeinet og trolig brusken i selve ankelen.

Nå får jeg i allefall behandling og det går sakte men sikkert frem over med det skada beinet...verre med det som har hvert friskt hele tiden. Det begynner å bære preg av å bli brukt på unormal måte. Får håpe at jeg ikke må starte å behandle det også.

Er ikke bare meg som har skada seg i det siste...skaden til lex ser takk å lov ut til å ha blitt bra igjen. Lex greide å tre øye borti noe han deffinitivt ikke burde tredd øye bort på....og det selvfølgelig på en lørdag. Og øye ble bare verre og verre etter hvert som dagen gikk..på kvelden etter at han hadde sovet litt så åpna han øye og selve øye eple var ikke å se. Da ringte jeg ensjø...de sa jeg fikk avgjøre selv....jeg bestemte meg for å dra inn. Bedre føre var og kjenne en vond svie i lommeboka en å vente til mandag å ha satt synet til lex på spill.

Problemet var bare at jeg har fortsatt en vond ankel...og lex er en villman på nye steder...vi dra til øst og vest...så jeg ringer rundt, sendre sms og hører om det er noen som kan hjelpe meg med lex. Har takk og lov litt flaks og får taki en jeg trenner sammen med som kjenner lex og kan hjelpe. Kort fortalt, han som hjalp meg skjønte veldig godt at jeg måtte ha hjelp med å holde lex når beinet ikke var bra. For han sleit med å holde igjen lex med 2 bra bein ;)

Det ble bekreftet rift på blinkhinna til lex og en kraftig øyekatar. Det ble sprøyte på lex, øyedroper og dagen etter så øyet veeldig mye bedre ut. Vi har noen dager igjen med øyedroper, lex er ikke glad i dem men er lettere å få dropene dit de skal nå, øye og ikke vedsiden av øye, gulvet osv. nå en det var søndag og mandag....

Lex har får lufta seg selv om jeg ikke er så beveglig av meg. Jeg slenger lex i bilen, og drar ett sted hvor han kan slippes rett ut av bilen og får løpe masse løs. Ha får kortere luft på kvelden en vanlig, han lider ingen nød.

I går fikk lex felt søk i skogen, mine herlige treningsvenner tråkka opp felte mens jeg satt på min medbrakte lille stol og holdt beinet i ro. Der etter la en av de ut alle gjenstandene...og de ble lagt godt spredd ute i feltet. Lex har kjempe fart, han har skjønt at han skal holde seg innenfor fert området, og fant gjenstandene, det var også tydelig at lex hadde favoritt gjenstand...for han slapp den og kom inn med en annen gjenstand :)

Lex var flink i går, han søkte bra...feltet var ferskt så han måtte jobbe med fin søkte sitt..noe han trenger. Førnyd med gårsdagens økt.

I går var det en sånn merkedag som man tenker på med godvonde føleser...Caro ville blitt 6 år hadde han fortsatt hvert i live....tenker på at om 1 år..så er lex 4.5 år...like gammel som det caro var....huff. Det gjør ikke så vondt lengre å tenke på caro...jeg savner han fortsatt masse...greier nå å kose meg mere med minnene...det er ømt men ikke smertefult. Fortsatt masse glad i ham :)

Sola skinner og det skal nytes...ut på varandan med en god bok og beinet hvilende på en skammel. God helg :)

Må da være noe jeg kan gjøre...

Selv om jeg ikke helt vet hva. Det begynner nå å bli ubeboelig her. Jeg bor på ett senter, jeg er trygda, dvs at jeg ikke får lån slik at jeg kan flytte sånn uten videre. Og det å leie på privat markede har jeg heller ikke råd til. Og med den sosial angsten jeg har, går hele tiden å venter på å få kjeft for noen som helst jeg kan ha gjordt galt, selv om jeg vet at jeg ikke har gjordt noe galt så får jeg nok kjeft og klager alikevel. Så er det å leie fra private ikke bare bare. De kan lettere "kaste" deg ut en det kommunen kan.

Og det for meg å bor her gjør meg bare mere syk psykologisk og mentalt syk. Jeg tørr kanpt røre på meg i min egen leilighet. Nå har borettslaget jeg bor i, gitt beskjed om at hunder ikke lengere kan vare på balkongnene?!? Hallo! Jeg kan være enig hvis bikkja står å bjeffer hele dagen, eller eier la hunden gjøre fra seg på balkongen. Alt er nå forbudt med hund her....bortsett fra å ha hunden i leiligheten så lenge den ligger helt stille, ikke lager en lyd og helst ikke synes. Alle tegn tyder på at det snart vil bli forbud mot hund her... Og det verste er at det ikke vil hjelpe på problemene som sameiet her har. For det er butikk her, det er dyreklinikk her..det er hunder som luftes her hver eneste dag...løse og uten kontroll. De som bor her og som eier hund...alle uten om 2 stk, har fulgt opp det sameiet har krevd at vi skal gjøre. De to som ikke har gjordt det har sklid utt på det å lufte hund løs på sameiets omeråde...og den andre har en hund som de ikke har kontrollen på. Og den luftes mer eller mindre på natta. Så den er ikke noe problem for de som bor her i så måte.

Det som er forskjellen har fra jeg flytta inn og til i dag, er at det er flytta inn flere som er redd for hunder her. Trenger jeg skrive noe mer?

Det må da finnes noe jeg kan gjøre som sørger for at jeg kan flytte her fra....flytte til ett sted hvor jeg slipper å gå med konstant angst...

Det må da finnes noe som ett angst vrak som meg kan gjøre med de begrensningen jeg har? har du noen ide? eller kanskje har muligheten til å hjelpe?

Verken lex eller jeg har godt av dette her......sukk.
Verste er det å ikke få gjordt noe med problemet....alt føles bare håpløst ut....

14 dager siden...

Og jeg må innrømme at jeg fortsatt ikke greie eller orker å ta inn over meg det som hendte for nettopp 14 dager siden. Da terroren kom til norge.

Jeg husker at jeg satt å titta på tvn og bladde gjenom kanalene og på nrk står det med store bokstaver eksplosjon i regjeringskvartalet. Første tanken var at jaja, hvor i verden har det smelt nå...hvilket land. Når det gikk opp for meg at det var i her i landet. I oslo....greide ikke helt å fatte det..og ikke lenge etter så får du høre at det er noen som er utkledd som politi som skyter ute på utøya. Akkurat det trodde jeg ikke noe på. kvelden går til å få med seg hva det er som har sjedd og skjer...og man må desverre konstatere at det er fakta at noen skyter ungdom som ikke kommer seg noe sted...er fanga...det er ikke til å begripe.

Er lenge våken den kvelden og merker at det ikke er helt ok å sitte alene med alle tankene som raser igjenom hodet. Legger meg...seint..skal tidlig opp og til trysil på lørdag. lex får sove på soverommet denne natta..det første jeg gjør når jeg våkner er å sette på tvn og blir møtt av "over 80 derpt på utøya" kjenner at dette er ufattlig, dette greier jeg ikke ta innover meg. Det er for mye. Jeg lufter Lex, pakker bilen og drar til trysil. Skal dra sammen med fam. Skal bli godt å ha noen å prate med om det som har hendt.

Kommer oss hel skinne opp til trysil, og får en pause fra alt som går om og om igjen på radio. Trenger litt pause også. For jeg er en av de heldige som kan ta pause, som ikke må sitte å lure på om noen av mine nære og kjære har godt bort eller er blitt skada. Jeg er en av de heldige som slipper å måtta ta alt innover meg på engang. Jeg kan ta det som har hendt innover meg i mitt eget tempo. Jeg slipper å måtte delta i alle begravelsene som pågår i disse dager. Jeg er en av de heldige.

Jeg er stolt av landet mitt og måten landet har taklet dette på. Stolt av å høre Apu leder som sier at vi skal ta utøya tilbake, statsministern som sier at vi skal fortsette å være det åpne samfunnet vi er.

Lurer på om jeg noen gang kommer til å fatte hva og hvor stort omfanget av denne terrorhandlingen egentlig er....

Mine tanker går stadig til de som sitter igjen...og kommer nok til å gjøre det i lang tid fremover.

Motivasjon på ferie..

Jeg greier ikke å mønstre en eneste liten motivasjon følese for å trene hund. Merker at jeg bare blir sånn pass blæ, uak og orker ikke. Har mye heller lyst til å gå tur med lex...finne på andre ting. Slik at jeg kan bli litt "sulten" etter å trene hund igjen.

Ønsdag forgje uke så gikk jeg en tur...vi gikk  til gaupestein. Fatter var med, og lex var faktisk sliten når vi kom hjem. Det var jeg også for ca 1 km fra bilen..ikke at en km i utgangspunktet er veldig langt. Men når lårene kjennes ut som de er støpt i betong, med armerings jern så er 1 km veldig langt. Fikk fatter til å holde lex slik at jeg kunne prøve å tøye litt å muskla...få de til å ikke kjennes som betong. Det hjalp litt..noen 100 meter. Turen var veldig fin den. Rart å se sånt landskap her i follo. For flere partier minner meg om steder man kjører forbi på vei opp til trysil.

Ikke møtte vi mange folk heller. Vi hadde skogen nesten helt for oss selv. En og annen mygg tarff vi på.

Jeg lærte noe nytt også....nemlig at molter ikke bare vokser på fjellet. Moltene i gaupseteins marka er faktisk modne. Og det var faktisk en del av dem.

Kamera ble liggende hjemme, men tar du turen til gaupestein, kan du se at vi har hvert der. Vi skrev oss inn i boka som ligger der.

Skulle du få en dag som passer til å gå tur..så anbefaler jeg tur til gaupestein. Ta på skotøy som tåler litt myrete terreng :)

Ha en fin fin uke :)

Gråstein kan være Gull og edelsteiner....

Men aller først ett bilde til som er tatt av per...litt artig å se hvordan han leker seg med bilder, de skiller seg litt fra normalen kan man si. Og det har litt med det jeg vil skrive om i dag. Har ikke den store hundetrenings ivern over meg...så jeg har bestemt meg for å jobbe med mere private saker og ting.

Noe jeg også har gjordt. Jeg skrev vel en tid tilbake at jeg har sliti en del med magen...og det har jeg mer eller mindre gjordt siden jeg skrev det sist gang. Så når magen da endelig fungerte sånn tilnærma normalt fant jeg ut at nå har magen hvert bra lenge nok, så nå jobber vi litt med angsten å sånn igjen. Vil jo ikke gå hele livet med så strek angst at jeg kanpt nok har noe som kan kalles liv. Så tenkt så gjordt.

Så etter noen dager med jobbing, mental jobbing, sender jeg en sms til en som sliter med mye av det samme som meg...en som forstår hvordan det faktisk er å ta angsten ved horna..og ikke la den overta ens liv. Fikk noen svar som fortalte meg at for andre så ser nok mine venner ut som gråstein. De forsvinner litt i mengden slik som meg....de er ikke blandt de steinene andre gidder å plukke opp å se næremere på. Enten fordi de ikke evner å se forskjellen på vanlig grå stein og de som er unike, som faktisk skiller seg ut. Eller de er ikke verdt deres blikk og oppmerksomhet. De går glipp av noen virkelige gull klumper, diamenater og andre edelsteiner.

Jeg fant ut i går kveld at blant min venner, gråsteinene...er ikke veldig mange av dem...for plass til alle sammen i en hånd. Noe steiner er blitt borte gjenom årenes løp, andre har man latt forsvinne i stilhet...noen nye har kommet til... Jeg har gråstein som virker hard og ugjenomtrengelig...men litt skarpe kanter...men ser man nøyere etter så finnes det utrolig mye vakkert i den steinen...innerst inne i dem ser du glimt av den vakreste diamant. Andre som virker litt kjedelige...men har en fargesprakende opal på innsiden. Så har du noen som skiller seg ut på utsiden...som ser rund ut i kantene..men innerst inne finnes det noen harde kanter...som har en dybde i seg som man ikke kan finne i bare en av edelsteinene...den består litt av alt.

Jeg ble i går sittende å se på edelsteinene mine...gull, diamanter...safirer, rubiner opaler...de på den vakre samlingen som ligger i hånda mi...som fortjener å ligge en en pose av den fineste fløyel og silke...som burde lukkes inne i en safe slik at jeg ikke mister dem. Det er så fort gjordt... men jeg kan ikke skjule edel steinene mine...de som ved førsta øyekast ser ut som vanlig gråstein....for verden...verden fortjerner å få se dem...se det vakre i dem... Så jeg får holde hånda mi åpen...passe godt på at de ikke faller ut av hånda mi...håpe at de ønsker å bli liggende i hånda mi...slik at jeg kan passe på dem...stelle pent med dem..og dele de med de andre her i verden.

Det er dog ett sted de ikke slipper ut av...ett sted mine edelsteiner altid vil bo..og det er i hjerte mitt :)

Ønsker dere alle en fin fin dag :)